Tyler Barrott skal forske på energisamarbeidet mellom Norge og Tanzania

Hva skjer diskursivt når Norge og Norden opererer som bistandsaktører, samtidig som de fremmer egne økonomiske interesser i Det globale sør?

Demning, vann, vannforsyning, Tanzania

Vannkraft har historisk sett vært en viktig del av energisamarbeidet mellom Tanzania og Norge. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Omtrent samtidig som Norge gikk inn i sin andre store smittebølge i fjor høst, startet amerikanske Tyler Barrott i ny jobb som PHD-stipendiat ved Senter for utvikling og miljø.

Der er han en del av UiO:Nordens forskergruppe Sivilsamfunn i Norden.

Mann i tweed foran rød vegg
Tyler Barrott. Foto: Andrea Owe

– Å starte i ny jobb nå kunne selvfølgelig blitt vanskelig, men jeg er blitt tatt veldig godt imot. Jeg har fått mulighet til å bli kjent med folk selv om ingen har vært på kontoret på lenge. Det er jeg takknemlig for. Og så håper jeg på en mer normal arbeidshverdag etter hvert, sier Barrott.

Etter måneder på hjemmekontor, lengter amerikaneren tilbake til kontoret ved Senter for utvikling og miljø i Nydalen.

Men at det var hit han skulle, til Universitetet i Oslo, var ikke selvsagt.

– Det var en lang vei, for å si det sånn. Jeg drømte om å studere i utlandet, og vurderte både Norden, Canada og Storbritannia. Men jeg har en norsk bestemor som er en fantastisk lobbyist. For henne var det bare ett land som gjaldt. Hun elsker fremdeles Norge etter 60 år i USA.

Bestemor fikk viljen sin, og Barrott endte i Norge. Først som masterstudent, nå som stipendiat.

Olje, energi og utviklingshjelp

I doktorgradsprosjektet “Big Oil and Troubled Waters: Corporate Interests, Civil Society, and the Forging of a Norwegian Energy Discourse in Tanzania (1970-2020)” undersøker samtidshistorikeren hvordan norsk og nordisk utviklingshjelp og økonomiske interesser har påvirket hvordan man snakker i tanzaniansk energi- og utviklingspolitikk.

– I det store bildet har alle de nordiske landene på en eller annen måte vært involvert i Tanzania. Så selv om prosjektet hovedsakelig handler om Norge, håper jeg til slutt å kunne sammenligne hvordan hovedfokuset til utviklingshjelpen fra de forskjellige landene har utviklet seg over tid. Det store spørsmålet er om oljen har ført til at Norges utviklingsaktiviteter skiller seg fra de andre nordiske landenes. Det er spesielt interessant i forhold til den voksende rollen av klima i bistandsarbeid globalt.

Energisamarbeidet mellom Norge og Tanzania strekker seg langt tilbake i tid, til 1970-tallet. Som Norge er Tanzania et land med store naturressurser, og Norge har vært tilstede både som bistandsaktør og som aktør innen energiutvinning i Tanzania.

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan sivilsamfunnsorganisasjoner og næringsliv forholder seg til Det globale sør og andre lavinntektsområder som Appalachia i USA, forteller Barrott.

Petroleumsvirksomhet var også temaet i masteroppgaven hans. Den gang lå ikke fokuset på Det globale sør, men på Barentshavet.

– Jeg så på hvordan norske myndigheter og petroleumsselskaper vektla det at de er norske. Diskurser som at det er viktig med norske selskaper for å ivareta miljøet, og for å forvalte ressursene på en god måte. Det finnes flere eksempler på hvordan nordiske selskaper bruker den nordiske identiteten sin for å vinne kontrakter og tillit i andre land, fremfor for eksempel amerikanske selskaper. De bygger på en måte på tilliten til den nordiske bistanden i de samme landene. Det er en grunn til at Equinor heter akkurat Equi-NOR og ikke for eksempel “Equi-energi”.

Nå fusjoneres interessene for Det globale sør og petroleumsindustri i doktorgradsprosjektet.

– Det blir interessant å jobbe med skjæringspunktet mellom bistand, økonomiske interesser og sivilsamfunnet, sier Barrott, som tidligere har uttalt til E24 at det er “åpenbare fordeler” ved å endre bistandsprosjektet Olje for utvikling.

Uforutsigbare tider

Barrotts mål er å løfte frem så mange perspektiv som mulig fra det norsk-tanzanianske energisamarbeidet.

– Det gjelder ikke bare petroleumsvirksomhet, men også vannkraft som historisk sett er den største delen av dette energisamarbeidet, sier han, og legger til:

– Har norske og nordiske aktører påvirket diskurser om tanzaniansk energiutvikling over tid? Hvordan brukte Tanzania retorikk for å kompensere for asymmetrier mellom nord og sør? Hvordan har det tanzaniske folket tenkt om forholdet mellom bistand og norsk næringsliv? Det håper jeg å finne ut av.

Derfor planlegger stipendiaten feltarbeid i Tanzania – i den grad det lar seg gjøre å planlegge et forskningsprosjekt under en global pandemi.

– Det blir spennende å se hvordan jeg løser dette. Akkurat nå er det et skikkelig problem at disse landene ikke får vaksiner – de har ikke like mye penger som land som USA og Norge, kan ikke konkurrere med høyinntektsland når det gjelder vaksinenasjonalisme og i den forstand virker det ikke som de store legemiddelselskapene er villige til å komme dem i møte. Men feltarbeidet blir viktig for prosjektet mitt. Tanzanianske arkiver og andre kilder er ikke digitale i særlig stor grad. Skal jeg få med de tanzanianske perspektivene må jeg reise dit, snakke med folk og lete i fysiske dokumenter.

Å planlegge et flerårig forskningsprosjekt når man ikke vet hvordan den neste måneden blir, er krevende. Hverdagen påvirkes på mange måter av pandemien.

Så hvordan løser man dette? Vær fleksibel, er Barrotts beste råd og strategi.

– Og så spør jeg kolleger om hjelp. Jeg vil gjerne høre hvordan andre har løst ulike problemer. Vi spiller jo på samme lag, og jeg tror alle blir bedre av at vi hjelper hverandre.

/University of Oslo Public Release. This material comes from the originating organization and may be of a point-in-time nature, edited for clarity, style and length. View in full here.